Den siste uken på fhs.

Og innlegget kom E-N-D-E-L-I-G!! Jeg sier ikke noe mer, jeg.

Jeg skal nå gi en oppdatering fra den siste uken på skolen før hele det fantastiske eventyret som livet på folkehøyskolen var endte. Jeg skal ikke ramse opp absolutt alt som skjedde her, for da kommer innlegget til å bli langt (les: Lengre enn det kommer til å bli)! Men jeg skal skrive om det jeg syns er verdt å huske (om det ikke blir for personlig). Det ble en opplevelsesrik, tårevåt og rørende uke hvor det faktisk gikk opp for meg hvor høyt jeg blir verdsatt blant mine medelever på skolen; hvor verdifull jeg kan være - beklager: ER. Selv om det ble en trist uke med tanke på at det var den siste uken sammen, ga den store (og fysisk merkbare - noe jeg kommer tilbake til) minner jeg aldri vil glemme!

MANDAG-TIRSDAG: SKOLETUR TIL SAUEVIKA!

Så var tiden inne for å dra tilbake til Sauevika hvor vi på starten av skoleåret hadde befunnet oss. Jeg kunne huske jeg hadde det litt tungt forrige gang jeg var her, så jeg merket jeg var litt spent på hva dette oppholdet ville bringe på.

Jeg satt i bussen til Eivind, noe som førte til at vi ble kjørt helt ned til vannet og slapp å måtte gå. Dette kom jeg likevel ikke på før vi hadde begynt å kjøre - det var visst flere som bevisst hadde satt seg ned i denne bussen nettopp på grunn av dette, hehe! Mens jeg satt der, kom jeg på at det faktisk var i denne bussen jeg hadde sittet i med den samme Eivind som sjåfør på vei til Sauevika for første gang også! For et utrolig sammentreff, og jeg begynte med ett å tenke på alt jeg hadde opplevd og hvor mye jeg hadde utviklet meg siden sist gang jeg var i omtrent den samme situasjonen som var for rundt ni måneder siden.

Dagen gikk til forskjellige aktiviteter på øya, men det som fester seg mest var da jeg skulle klatre opp en fjellvegg - for aller første gang, vel å merke! Dette så spennende, moro - og ikke minst utfordrende! - ut, og jeg kunne ikke la denne sjansen gå fra meg! Det var to andre jenter som prøvde før meg, og de slet på ett og samme parti på fjellveggen. De var ikke lange nok til å nå et håndfast tak på fjellet, og de ante dermed ikke hvordan de skulle ta seg opp fra dette partiet. Det endte til slutt med at de måtte gi opp. Jeg som var enda mindre enn dem, lurte på hvordan jeg skulle komme meg forbi dette partiet, men jeg merket det bare klødde i beina etter å få kommet i gang! Jeg fikk på meg klatreutstyret og bega meg oppover. Plutselig kom jeg meg til dette vanskelige partiet - og plutselig var jeg forbi! Likevel var det nå det begynte å bli vanskelig for meg. Jeg hadde et grep som var ved livet mitt, jeg kunne ikke finne et bedre sted å holde, og beina virket ikke lange nok til å nå dit jeg ville ha dem til. I flere minutter stod jeg slik, og jeg begynte å skjelve i både bein og armer; jeg var så sliten! Det var helt forferdelig, men jeg nektet å gi opp! Overraskende nok klarte jeg etter hvert å finne et grep som gjorde at jeg kunne hvile både bein og armer, og da jeg kjente ny energi strømme inn i meg igjen, var jeg ikke sen om å gripe sjansen mens jeg hadde den. Med et sats og litt guts klarte jeg å komme meg videre oppover og nå toppen av fjellveggen - til min store glede (og støle armer, hehe). Dette var kjempegøy!

Akkurat nådd toppen! Bilde tatt fra Haugetun.

På kvelden hadde vi Thomas-messe. Jeg hadde jo selv ønsket at vi skulle få en slik messe til før skoleåret var omme - kanskje ønsket mitt ble hørt? Eller kanskje det bare var ren tilfeldighet? Uansett hva det var, satte jeg pris på det. Som jeg har skrevet tidligere, er jeg glad i disse kristne samlingene; de får meg nærmere Gud ved bønner og samtaler, og jeg tenker nøyere over livet mitt og hvordan jeg har det - sånn egentlig. Denne gangen var det annerledes. Vanligvis pleier hodet mitt å fylles med så mange tanker om alt mulig rart, men denne gangen var det helt tomt - ikke én eneste tanke var å finne noen steder! Det var akkurat som om jeg ble fylt med en slags tomhet som ikke ga meg noenting. Det føltes litt skremmende, fordi jeg aldri har hatt det slik før. Lenge satt jeg og grublet over hva dette kunne komme av, men jeg fant ikke et svar. Plutselig var kvelden over, og jeg satt bare igjen med ubesvarte spørsmål jeg aldri ville få svar på.

Men det kom likevel noe godt ut av kvelden! Det var da jeg selv kunne føle meg til nytte for ei annen jente som hadde det vondt selv. Jeg trøstet henne, ga henne en god klem og en liten lapp som jeg syntes hun trengte mer enn meg. Jeg er virkelig blitt så glad i henne i løpet av dette skoleåret, og det føltes derfor så godt å kunne være der for henne med alt jeg var verdt for. Det virket som om hun var glad for å ha snakket med meg, noe som gledet meg også! På den måten ble ikke kvelden så kjip som den kunne ha blitt.

ONSDAG: FORBEREDE GAVE TIL LÆRERNE!

Etter skoledagen, hvor vi så på en internkamp med fotballklassen og filmen "The inconvenient truth", stakk Heidi og jeg til kjøpesenteret Amfi for å handle inn gaver til lærerne. Jeg hadde foreslått å lage en slags minnebok med mye koselig skriverier til Berit, men klassen var dårlig på respons, og vi fikk aldri rotet oss til å gjøre noe før denne dagen. Da ble det derfor for sent å lage noe stort, men vi lagde iallfall en fin montage (er det slik det skrives? - en ramme satt sammen av flere bilder) til Berit, et artig bilde til Leif og litt gavedryss til begge. Da vi kom tilbake til skolen måtte vi forberede gavene. Mens Heidi lagde montagen til Berit, fikk jeg ansvaret for å skrive kortet til Berit. Siden jeg ville at kortet skulle få frem mest mulig av den flotte personen hun er, brukte jeg tid på å formulere ordene, men jeg må si jeg ble greit fornøyd til slutt. Resten av kvelden som var igjen, brukte jeg til blogging, og det ble vel ganske sent.

TORSDAG: ÅRETS SISTE HUSKONSERT.

Den siste SSS-timen på hele skolen gikk til å øve til konsert. Mens de andre klassene hadde hyggelig og sosialt samvær, måtte vi bruke tiden til å forberede oss til konsert. Litt kjipt i grunn, men jeg så positivt på det; vi trengte virkelig å øve, og dessuten var jo klassen samlet med begge lærerne. Bare det var jo hyggelig nok i seg selv.

Hele ettermiddagen gikk til å bake tre store brownies-kaker sammen med Krish og Freddy. Etter hvert som vi fant oss et system og rutine på hva som måtte gjøres, ble alt mye mer effektivt unnagjort. Men tiden gikk kjempefort, og jeg måtte skynde meg opp for å dusje og stelle meg før kveldsmat og konsert.

Så var det tid for konsert! Vi startet opp med en slags folkesang jeg likte veldig godt. Da vi var ferdige med den, skulle jeg sette meg ned. Men jeg var for sen, og alle stolene var opptatte! Heldigvis viste Kris at jeg kunne sitte på fanget hans, og jeg slo meg gladelig ned hos ham. Likevel var jeg redd for å være for tung, så jeg la mesteparten av vekten på beina mine. Jeg husker ikke hvem som sang deretter, men jeg husker at mens tiden gikk, ble jeg mer og mer sliten i beina. Har du noen gang utført den statiske styrkeøvelsen der du skal sitte mot veggen, og ha beina i 90 grader? Det var vel noe rundt slik jeg hadde det nå; etter hvert begynte jeg å skjelve noe voldsomt i beina, og jeg fant ut at jeg måtte legge mer vekt på Kris ettersom jeg kjente hvordan melkesyren inntok beina. Omsider var det endelig tid for å entre scenen for å synge, og gjett om det var deilig å bevege på beina! Men smertene skulle ikke selvfølgelig ikke ende her. Plutselig fikk jeg vondt i kneet; det var den samme forferdelige smerten jeg har hatt før hvor det kjennes som om kniver blir stukket inn i kneet, og jeg hadde lyst til å falle sammen på gulvet. Men det hadde jo ikke gjort seg særlig bra siden jeg var på scenen, så jeg dro på et tappert smil med tårer i øyekroken mens jeg fortsatte å synge.

Da jeg skulle ned igjen fikk jeg en stol for meg selv, og jeg brukte tiden godt til å hvile beina ut. Jeg tror smertene endte her, og jeg kunne synge videre uten å måtte tenke over dette. Jeg sang "Time After Time" sammen med Kris som var "min" sang, og ble vel greit fornøyd med egen prestasjon.

Alle på scenen og synger klassesangen.

Da konserten var ferdig og vi hadde fått ryddet vekk alt sammen, møtte klassen og lærerne til en felles avslutningssamling. Her ga vi lærerne våre gavene og hilsener, og lærerne kom også med noen hyggelige ord til hver av oss. Berit fortalte meg: "Anabel er den som holder styr på klassen. Hun har orden i sakene - eller stiller spørsmålene som gjør at det blir orden i sakene!". Gjett om jeg smilte fra øre til øre da hun fortalte meg det! Det betydde mye for meg å høre dette. Mens vi sitter samlet kommer jeg til å se at klokka var rundt 23, og med ett kjente jeg hvor sliten jeg var etter alle de hektiske dagene som hadde vært. Men tanken på at kvelden bare var ung for min del, siden jeg måtte begynne å pakke vekk alle klær og saker på internatrommet, gjorde meg om lag enda mer sliten og trist til sinns. . Dagen etter var nemlig den store vaskedagen, og da hadde det vært fordelaktig om rommet ikke inneholdt så mye klær eller saker mens vi ryddet. Da samlingen var over, var det bare å finne rommet og komme i gang.

For de fleste andre som også skulle pakke til hjemreisen, var det bare å slenge alle klær og saker oppi poser, bagger og kofferter. Jeg måtte derimot planlegge hva jeg kunne legge igjen på skolen og hva jeg skulle ta med meg hjem igjen (siden jeg skal være stipendiat, kommer jeg jo tilbake til høsten!!) for så å pakke det nedi hver sine beholdere. Dette tok jo derfor sine timer før jeg endelig kunne finne senga en god stund etter midnatt (jeg husker ikke hvor sent det ble, men jeg regner med det ble iallfall før 3, kanskje 2 også).

FREDAG: DEN STORE VASKEDAGEN + UTDELING AV ÅRBØKER!

På fellesvasken ble jeg satt til å vaske skolekjøkkenet sammen med seks andre (og med hjelp fra våre hyggelige lærere som stakk innom en gang i blant). Jeg ankom skolekjøkkenet først, og møter Per Morten (skolens alltid glade rektor) som sannsynligvis låste opp alle rommene som skulle vaskes. Da han så at jeg skulle ta meg av skolekjøkkenet, smilte han og sa noe rundt: "Da vet vi iallfall at dette rommet blir fint!". Gjett om jeg strålte! Det gjorde faktisk så godt å få en slik tilbakemelding, og det var herlig å ha denne kommentaren i tankene mens jeg var med og vasket skolekjøkkenet. Selv om jeg syns vi jobbet intensivt og effektivt hele gjengen, tok dette hele formiddagen, og vi ble faktisk ikke ferdige før det var lunsj.

Skolekjøkkenet. Bildet er tatt i september.

Etter lunsj var det tid for å ta seg av internatrommene. Jeg syns vi brukte lang tid, men vi ble ferdige til slutt etter 2. godkjenning: Det var ikke det at vi hadde vært sløv i arbeidet - vi hadde bare rett og slett glemt å vaske noen steder. Egentlig ganske flaut, men etter vi fikk vasket disse stedene fikk vi godkjent!

Internatrommet vårt! Bildet er tatt ved skolestart i august.

Ikke lenge etter middag fikk vi alle hver sine årbøker, og da gikk vel resten av ettermiddagen og kvelden til nettopp dette. Etter jeg hadde lest alle de diverse skriveriene i boken hvor jeg fant ut at jeg faktisk var nevnt flere steder i boka (!), satte jeg meg oppe i sofakroken sammen med Silje, Ina, Linn, Ida og Marianne (etter hvert også Lise, Monika og Anders), og vi begynte å skrive en hilsen i hverandres årbøker. Jeg brukte lang tid på hver bok, for jeg ønsket å skrive en ordentlig god hilsen som kom rett fra hjertet. Og i tillegg hadde jeg et humør som var på topp (kanskje jeg var overtrøtt?), så det var vanskelig å fokusere der jeg rastløs gikk frem og tilbake for å fortelle vennene mine nok en "meningsfyll" historie. Da jeg omsider ble ferdig var det tid for å sette kursen videre ned i peisestuen der alle de andre elevene satt med hver sine årbøker, klare til å skrives i.

Årbokskriving tok virkelig hele kvelden - OG mye av natten! Da jeg hadde brukt timer på å skrive en hilsen i andres bøker, tok jeg meg endelig den frihet til å lese litt i min egen årbok. Og jeg skal innrømme at tårene rant og rant mens jeg leste hilsenene som hadde blitt skrevet i min årbok! Aldri visste jeg at mine medelever satte så stor pris på meg som de skrev. Aldri visste jeg at jeg kunne bety så mye for noen! Jeg har selv følt at humøret mitt hadde dabbet av etter nyttår, mye av grunner jeg ikke føler for å dele her, så det at vennene mine her på skolen skriver at jeg alltid var å finne blid og glad rundt på skolen, at jeg var med på å spre positivitet og glede på skolen, at skolen ikke hadde vært den samme uten meg, og at jeg er fantastisk akkurat slik jeg er, betydde faktisk mer enn de noen gang kan tenke seg. Jeg gråt og gråt av de rørende hilsenene jeg hadde fått, og da jeg stakk opp i tv-stuen og leste gjennom dem én gang til før jeg la meg, begynte jeg å gråte igjen. Det gjorde så godt å føle seg så verdsatt. Denne boka må bli noe av det mest verdifulle jeg har; jeg kan alltid se tilbake i denne boka på mine tunge dager og vite at jeg har venner som har troen på meg når jeg ikke helt finner den selv. Det er fantastisk! Rett og slett.

LØRDAG: NY SKADE + INTERNAVSLUTNING.

Dagen startet med årets siste lørdagsundervisning. Denne gangen var det bare koselige aktiviteter i skolegården i regi av Ingvild (dagens tilsynslærer) og stipendiatene. Vi ble delt inn i lag ved hjelp av en aktivitet de fleste ikke gadd å være med på, og vi bega oss på første post rett utenfor skolen. Her skulle vi balansere et kosteskaft på enten pannen eller haken så lenge vi klarte. Ingen på gruppa meldte seg frivillige til å begynne, så jeg gjorde det med glede! Jeg prøvde først på pannen, men da datt den ned med én gang. Ingvild rådet meg til å balansere kosteskaftet på haken, så da gjorde jeg det. Da fikk jeg ganske god kontroll og stod i mange sekunder! Plutselig merker jeg at jeg mister balansen, og kosteskaftet var på vei forover. Konkurranseinstinktet mitt gir jo ikke opp så lett, så jeg løper forover med ansiktet rettet oppover - og legger selvfølgelig ikke merke til den store betong-blomsterpotta som jeg krasjet i FULL fart rett inn i, og jeg stuper ned i bakken. Og dér kom smertene - OG tårene. Det gjorde utrolig vondt i høyre kne, og jeg var så redd for at dette kunne ha alvorlige følger for det delvise røkne korsbåndet inni. Med ett begynner jeg å blø gjennom olabuksa, og jeg bretter opp for å se hva som har skjedd. Og der ja; et stort og åpent sår midt på kneet - flashbacks fra akeulykken i januar, lett! - til de andre store forskrekkelse mens en ny ladning med tårer presset seg på i øyekroken. Siden det ble sagt at det ikke var noe vits å stikke til legevakten, ble jeg båret inn i peisestuen og fikk lagt på bandasje og is på såret.

Alt er ok.

Og slik ble jeg liggende i sofaen. Etter hvert avtok smertene - ellers ble jeg så vant til smertene at jeg ikke merket dem i så stor grad lengre. Jeg reiste meg bare da jeg måtte på do, og da begynte såret å både blø og gjøre vondt igjen. Sofaen var nok den plassen beste for meg, og slik lå jeg hele dagen. Tiden ble likevel brukt fornuftig der jeg ble tildelt flere årbøker jeg kunne skrive i.

På kvelden var det tid for internavslutning. Smertene var ikke store lengre, og gikk jeg sakte, behøvde jeg ikke krykker heller! Kvelden begynte med en god middag og dessert, før line dance i skolegården og underholdning i andaktssalen. For noen artige underholdningsinnslag lærerne hadde å by på! Parodier av andre arbeidere på skolen, rap, slags eventyrfortelling, råd til hybelmat-laging, date-tips... Skal si jeg lo godt av alle innslagene!!

Marte, Linken og Berit imponerer med imitering!

GENIALE råd til "hybelmat"!

Anne og Ingvild med en knallbra rap!

Så var det tid for den mer seriøse delen; klassen min sang et par sanger, og taler, gaver og hilsener ble gitt til lærerne. Jeg hadde egentlig planlagt å holde en tale for skolen, men jeg fikk aldri tid til å forberede meg godt til den. Men det er lett å være etterpåklok; jeg har angret som flate på at jeg ikke hoppet ut i det likevel til tross for liten forberedelse - jeg hadde jo tenkt ut litt av det jeg ville si, og det er jo bare godt for meg å øve på å ikke ha alt forberedt til den minste lille ting! Det hadde faktisk vært så verdt det. Plutselig dro klokka seg over midnatt, og Marianne og Linn entret "scenen", ba Torunn og meg om å komme opp slik at skolen kunne synge bursdagssangen for oss! Det var virkelig koselig. Til slutt sang lærerne sangen "Du vet väl om at du er värdefull", og det var rom for lystenning. Mens lærerne sang for oss elever, begynte jeg med ett å gråte. Nei, jeg hulket, og jeg klarte ikke å stoppe! Jeg ville ikke stoppe. Jeg hadde det så vondt. 20-års dagen min startet med at jeg gråt; bare dét fikk meg til å gråte enda mer.  Jeg strigråt meg gjennom hele sangen og mens jeg tente lys. Tårene sluttet etter hvert, men kom tilbake da det var igjen tid for å skrive i flere årbøker. Håkon, en utrolig god venn som jeg har blitt så glad i dette skoleåret, fikk meg til å snakke ut, og det gjorde så godt! Han beroliget meg og kom med noen trøstende ord som gjorde at jeg følte meg litt bedre. For et fantastisk menneske!

Klassens tur til å fremføre sanger.

Mens jeg skriver i flere årbøker, kommer plutselig Hanna Serine og Karoline bort til meg og gir meg en papptallerken med en gratulasjonshilsen til meg. For en nydelig gave! De beklaget seg for at de skrev på en papptallerken, men for meg betydde det mye at de ville skrive så mange varme ord til meg. Det ble min første bursdagsgave, og jeg kan fortelle at den i skrivende stund henger på soveromsveggen min så jeg kan lese den hver kveld før jeg legger meg.

SØNDAG: EKSTERNAVSLUTNING.

Dagen startet med at jeg fikk besøk på internatdøren; mine nydeligste venner - Silje, Linn, Ida og Marianne - kom med ballonger og bursdagsgave til meg! For en nydelig start på dagen!

Fin bok med gode ord i. Takk for gaven, jenter! (bilde fra Linn)

Mamma, pappa og Analin kom for å være med meg på min avslutningsdag. Analin hadde hatt sin siste dag i Sunnmøre dagen før, så de hadde reist hele dagen, kvelden og delvis natten i forveien for å rekke min avslutningsdag helt nede i Fredrikstad også. Har jeg ikke noen flotte foreldre - har jeg ikke?!

Analin og meg!

Det er vel ikke så mye å fortelle fra denne dagen enn at jeg leste opp et dikt foran skolen (noe jeg følte kunne ha gått bedre), klassen sang et par sanger, og vi fikk høre taler fra rektor og elevrådsleder, og se underholdningsinnslag fra flere elever. I motsetning til de fleste andre, begynte jeg ikke å gråte da vi alle stod på scenen med hver våre vitnemål og skulle høre lærerne synge Velsignelsen til oss. Jeg kjente gråten i halsen, men den kom aldri frem. Var det fordi jeg hadde grått så ekstremt mye de siste dagene at jeg ikke hadde noen tårer igjen? Var det fordi jeg var helt følelsesløs (håper da virkelig ikke det!)? Jeg har tenkt mye over dette i ettertid, og jeg tror jeg omsider skjønte det. Jeg er jo alltid så vant til å se det positive i enhver situasjon, og dette var jo heller ikke et unntak; jeg tenkte nemlig at dette selvfølgelig ikke ville være slutten. Vi ville jo for det første møtes igjen om et halvt år på reunion, og jeg ville jo komme tilbake allerede til høsten! Feil, Anabel. ALT vil bli forandret, og INGENTING vil bli som det var. Dagen etter kom gråteutbruddet nede på rommet mitt, og jeg følte meg mer alene enn noen gang.

Liten photo shoot i skolegården før alle dro hjem til seg. (bilde fra Linn)

Så var jeg hjemme bare to timer etter jeg hadde reist fra skolen. Resten av kvelden, som vil si resten av 20-års dagen, gikk til å kose meg - så godt som mulig i alle fall - med film og kos med familie og nabovenninnen (også en av mine beste venninner!). Det ble en fin avslutning på dagen, tross alt.

- Bella.

"Side by side or miles apart, dear friends are always close to the heart"