Tilbakeblikk på folkehøyskoleåret 2011-12!
Nå sitter jeg på rommet mitt og hører på avslutningscd'en SSS-klassen min lagde, jeg sitter mot en vegg fylt med bilder fra folkehøyskoleåret, og den verdifulle årboken befinner seg rett ved siden av meg, så nå er jeg klar til å hente opp igjen mine kjære minner fra de ti beste månedene i mitt liv! Jeg kan virkelig ikke tro at tiden har gått så fort. Jeg kan fortsatt huske store deler av første skoledag, og all spenningen som fulgte med. Jeg kan til og med huske da skolen kontaktet meg for første gang gjennom en telefonsamtale med sangklassens fantastiske lærerinne Berit. Til tross for at jeg ikke syntes jeg fikk sagt mye fornuftig i denne samtalen (jeg trodde seriøst de ville revurdere meg!), fikk jeg tilbud om skoleplass, og gjett om jeg ikke var sen om å takke ja!
1. skoledag var en helt fantastisk dag! Dagen gikk til å sanse alle de nye inntrykkene det var å oppleve, og jeg hadde det så bra denne dagen! I motsetning til de fleste andre som gruet seg til akkurat første skoledag, gledet jeg meg. Her begynte jeg med blanke ark; ingen visste hvem jeg var, og jeg kunne bygge opp et liv fylt med venner og glede - helt alene. Selv om jeg merket en viss spenning over å ikke ha med meg det ene mennesket som alltid hadde vært sammen med meg mitt liv igjennom (jeg snakker selvfølgelig om tvillingsøsteren min, for dere som ikke skjønte det), visste jeg at det var nettopp denne utfordringen jeg så mest frem til. Å både se og vite at jeg kunne klare å stå på egne bein. At jeg var et helt eget menneske med egne verdier uavhengig av min andre halvdel. Og med disse tankene i bakhodet, visste jeg at med en rett innstilling, kunne ikke dette bli noe annet enn bra! Og det ble det. Jeg sitter faktisk bare igjen med gode minner fra denne dagen!
De første dagene gikk strøkent - som studiolæreren min, Leif, stadig sier. De var faktisk like fantastiske som første skoledag! Jeg kan likevel huske at en trist følelse plutselig kunne komme inn på meg, akkurat som om denne herligheten snart ville være over. Men da kommer jeg på at jeg sammenlikner tiden på folkehøyskolen med de årlige turneene med Heggen Gospel som bare varer i tolv dager (det sier faktisk en HEL del om hvor bra jeg hadde det!), og jeg kunne puste lettet ut; jeg hadde faktisk et helt skoleår foran meg! Tenk det; jeg kunne ha alle ettermiddager og kvelder med bare fryd og gammen - uten at den stikkende dårlige samvittigheten kom luskende siden jeg ikke gjorde skolearbeid eller noe annet "fornuftig" (selv om den tragisk nok fant meg i begynnelsen av året)! Dere kan virkelig ikke ane hvor stort dette var for meg.
Jeg begynte i klassen SSS ("Sang, Scene og Studio"), og jeg var spent på hvordan dette ville gå. Jeg har aldri følt at stemmen min har vært så veldig fin og flott (selv om jeg stolt kan se tilbake på flere sangjobber på gudstjenester eller andre arrangementer jeg har hatt rundt om i Modum - til og med i Oslo!), spesielt ikke etter opptredenen på X-factor. Ja, jeg har verken sagt eller skrevet mye om dette, men det er rett og slett fordi det bare var en stor og fæl opplevelse som i alle fall ikke hjalp videre på selvtilliten sangmessig sett. Åh, jeg var så redd for at folk på skolen gjenkjente meg fra dette - for ja, jeg ble vist på tv'en! Og selvfølgelig, til min store forferdelse, utbryter plutselig Sondre, en i klassen min, at han syntes han hadde sett meg før, men kunne ikke huske hvor; "har ikke jeg sett deg før? Fra tv'en eller noe?". Så kom det frem i lyset likevel (jeg har da ikke hjerte til å lyve!), men det ble ikke et stort oppslag av det - heldigvis.
Det første store som hendte i klassen, var å sette opp musikalen "Grease" (etter konsert på kjøpesentrene - beklager, vi skylder den andre gruppa fortsatt en kake...). Dette ga meg så utrolig mye! Ikke bare det at jeg fikk presset meg langt utenfor komfortsonen min og utfordret meg på å gi mye av meg selv, var dette også perioden hvor jeg turte å slippe meg løs fra den "perfekte" meg. Jeg kan fortsatt huske jeg kunne plutselig brøle ut i latter midt i undervisningstimen - både med og uten andre! Tenk det - JEG! Det hadde jeg aldri klart om ikke klassen ga meg akkurat den tryggheten jeg følte jeg trengte. Dessuten følte jeg også at klassen ble mer sammensveiset i løpet av denne øvingen til musikalene. Vi hadde jo alle hver våre musikkerfaringer fra før, men på et vis, følte jeg at vi samlet oss bedre til en god gjeng under denne musikalperioden. En klasse der alle godtok hverandre for den man var, uavhengig av tidligere musikkbakgrunn.
Etter nyttår tok jeg med meg 1. sesong av serien Heroes for å kunne vise frem denne fantastisk geniale serien som er blitt en av mine store favoritter. Jeg hadde tidligere på skolen skrytt den opp i skyene, så mine nærmeste venner hadde nok både hørt om og lagd seg sine forventninger til den, hehe. Jeg fikk med meg en god venninnegjeng på seks (inkludert meg) som begynte å se. De ante ikke hva de begikk seg ut på - ikke jeg heller, for den sakens skyld - og de ble bergtatt fra episode én, til min store fornøyelse. Den første sesongen gikk fort, og vi bestemte oss for å bestille sesong 2. Sesong 2 ble til sesong 3, og sesong 3 ble til sesong 4 - den siste sesongen i serien. Her må jeg innrømme at jeg hoppet av, for jeg hadde blitt ganske lei av serien. Men jeg tok meg tid til å se den siste sesongen i ferien en stund etter, og det gikk veldig fint. Denne perioden ga meg ikke bare glede, tårer og spenning i Heroes-seriens nervepirrende hete, men jeg skaffet meg også et mye sterkere vennskap til disse fem jentene som jeg har planer om å holde livet ut.
Jeg må jo ikke glemme å nevne da Analin kom på besøk på skolen min. Ved hjelp av nøye planlegging og gode forberedelser, fikk vi sammen gjennomført prosjektet Folkehøyskolefellen; hun utga seg nemlig for å være meg i SSS-timen og i lunsjen, til hele skolens overraskelse - både elever og lærere! Vi lurte faktisk mange med stuntet til Analin og meg, og jeg kommer nok aldri til å glemme at jeg realiserte en av mine store barnedrømmer etter å ha sett filmen "Foreldrefellen".
I februar var det tid for å dra på turné med klassen. Jeg har jo turnéerfaring fra før, men dette ga likevel en helt annen opplevelse. Mine tidligere turneer har vært med et digert gospelkor (faktisk Norges største ten-sing-kor med over 100 ungdommer!), så her var ikke enkeltstemmene så farlige. SSS' turné med bare ni elever, gjorde at jeg måtte være mer skjerpet på konsertene, og det har egentlig vært en veldig god erfaring. Dessuten likte jeg å rigge til og fra konsertene! Dette fant jeg faktisk særdeles moro, og det var godt å føle seg til nytte. Dette ble en hyggelig og sosial tur hvor jeg ble bedre kjent med Heidi, en utrolig herlig og morsom jente jeg trivdes veldig godt sammen med.
Så kom mars-måned, og spenningen rundt valget av neste års stipendiater lå i luften. Jeg hadde søkt på stillingen blant 21 andre, men det var bare fem som ville få tilbudet. Den paranoide meg følte jeg ble iakttatt av hva enn jeg gjorde, og jeg overanalyserte alt - og ingenting - noe som bare gjorde meg vondt. Omsider, etter flere utsettelser av stipendiatbestemmelsene, fikk vi endelig vite det, og jeg ble faktisk blant de 5 heldige som fikk tilbudet! Gjett om jeg ble i ekstase!! Jeg løp, hoppet og danset meg rundt på skolen for å fortelle vennene mine om denne gledelige nyheten mellom mine stadige latterbrus og gledesutbrudd. Alle som var vitne til meg denne fantastiske dagen, måtte bare le av den voldsomme begeistringen min der jeg om og om igjen fortalte at jeg hadde fått tilbudet - de filmet meg til og med, haha! Jo flere ganger jeg sa det høyt for meg selv, jo mer gikk det opp for meg at jeg hadde fått æren av å komme tilbake til skolen. Det var nesten for godt til å være sant! Det var nesten helt uvirkelig.
Etter påskeferien bega klassen seg på linjetur til USA (New York og New Orleans) sammen med pulsklassen. Dette syntes jeg var en fin tur hvor jeg opplevde mye nytt og spennende! Verken bilder eller filmer fra Times Square er jo det spor retusjert - det er faktisk akkurat slik man forestiller seg at stedet er! Vi fikk blant annet oppleve flotte musikaler, interessant sightseeing, spennende alligatortur (og ja, jeg holdt en!), mye shopping og FANTASTISK baptistisk gudstjeneste som lett ble turens høydepunkt! Og en greit merkbar jetlag som jeg slet med i flere dager senere, hehe. På turen ble jeg bedre kjent med flere jenter som jeg merket ville meg det beste. Som tok vare på meg og hjalp meg da jeg trengte det så sårt. Det er jammen meg godt å ha gode venner, dere.
Da vi kom tilbake til skolen etter USA-turen, gikk vi inn i de siste dagene på skolen, og jeg merket jeg ofte fikk lite søvn for å kunne få mest ut av dagene (og nettene) som var igjen på skolen. Mot sluttens ende fikk vi utdelt årbøkene, og det var tid for å skrive sine hilsener til hverandre. Jeg ble kjent for å være den trege til å skrive, men det var bare fordi jeg ønsket å gi en ordentlig god og oppriktig hilsen som kom rett fra hjertet. Da jeg endelig tok meg tid til å lese hilsenene mine, begynte jeg å gråte av alle de rørende og varme ordene som hadde blitt skrevet til meg. Aldri visste jeg at mine medelever satte så stor pris på meg som de hadde skrevet. Aldri visste jeg at jeg kunne bety så mye for noen! Jeg har selv følt at humøret mitt hadde dabbet av etter nyttår, mye av grunner jeg ikke føler for å dele her (selv om du kanskje kan tenke deg det hvis du leser mellom linjene mine), så det at jeg kunne føle meg så verdsatt som jeg gjorde mens jeg leste igjennom hilsenene, betydde virkelig mer enn de noen gang kan tenke seg! Tenk at de syntes de ALLTID kunne finne meg blid og glad rundt om på skolen, at jeg var med på å spre positivitet og glede på skolen, at skolen ikke hadde vært det samme uten meg, og at jeg er fantastisk akkurat slik jeg er! Som jeg gråt og gråt - og da jeg stakk opp på rommet for å legge meg og leste igjennom dem én gang til, begynte jeg å gråte igjen. Til og med nå, flere dager senere, kan jeg merke at tårene presser seg på i øyekroken hver gang jeg leser disse gode hilsenene. Jeg har virkelig knyttet meg gode, varme og nære vennskapsbånd for resten av livet mitt i løpet av dette året som jeg skal gjøre mitt beste på å aldri miste!
Gåtur til Østfoldhallen!
Fv: Silje, Ina, Linn, meg, Marianne og Ida - den herlige Heroes-gjengen!
Like plutselig som vi hadde startet, var året over, og jeg kan se tilbake på mange gode minner som sitter trygt og godt bevart i hjertet mitt. De eneste daglige lyspunktene fra mine tre harde år på vgs, var å få en god karakter som stod til mine endeløse timer til pugging (selv om gleden bare viste seg som en følelse av tilfredsstillelse som fortalte meg at det kun var det som var å forvente siden jeg hadde forberedt meg så mye) eller å få en god treningsøkt, og det sier jo litt om mitt triste liv som elev på vgs. På folkehøyskolen merket jeg at livet var så mye mer enn pugging, lesing og trening. Jeg fant ut hvor herlig det var å ha gode venner som var glade i meg for akkurat den jeg var, hvor ubeskrivelig godt det var å bruke kveldene på noe annet enn skolearbeid, og hvor deilig det var å ta livet med ro. Det var derfor ikke mye som skulle til for å glede meg, rett og slett fordi jeg var ikke vant til å gjøre noe som ga meg ekte glede. Jeg frydet meg over den minste lille ting, noe som ble ganske kjent på skolen. På skolens idrettsgalla ble jeg derfor kåret til "Årets solstråle", og jeg smeltet helt. Denne prisen, samt de gode ordene som lå bak prisen, betydde virkelig mye for meg, og det rørte meg at mine medelever på skolen opplevde meg slik.
Dette året har virkelig gitt meg mer enn jeg noen gang kunne forvente meg. Jeg følte jeg gikk fra å være en svak jente med sterke sider, til en sterk jente med svake sider. Selv om fortidens grums stadig hentet meg inn igjen, viste mine flotte lærere og nydelige venner meg kjærlighet, varme og omsorg som gjorde det lettere for meg å ha troen på meg selv. Jeg husker jeg alltid hadde hørt at folkehøyskoleåret er det beste året man har, man skaffer seg venner for livet, og blir bedre kjent med seg selv, men det er først nå i ettertid jeg skjønner meningen bak ordene og hvor sant det faktisk er. Jeg tenkte meg at dette ville bli et bra år av mange forskjellige og personlige årsaker, men at det ble et så fantastisk år som det ble kunne jeg aldri ha forestilt meg!
Tusen takk for et fantastisk år, mine kjære medelever, lærere og annet personale fra skolen! Tusen takk for at dere har vært med på å skape mitt beste år for meg. Jeg er utrolig glad for at det var akkurat dere jeg ble kjent med under dette folkehøyskole-eventyret. Men herligheten er likevel ikke helt over for min del enda; selv om jeg trår av som elev fra rom 236, begynner jeg et nytt kapittel som stipendiat til høsten - og jeg det gleder jeg meg veldig til!
- Bella.
"In the end, it's not going to matter how many breaths you took, but how many moments took your breath away."
1. skoledag var en helt fantastisk dag! Dagen gikk til å sanse alle de nye inntrykkene det var å oppleve, og jeg hadde det så bra denne dagen! I motsetning til de fleste andre som gruet seg til akkurat første skoledag, gledet jeg meg. Her begynte jeg med blanke ark; ingen visste hvem jeg var, og jeg kunne bygge opp et liv fylt med venner og glede - helt alene. Selv om jeg merket en viss spenning over å ikke ha med meg det ene mennesket som alltid hadde vært sammen med meg mitt liv igjennom (jeg snakker selvfølgelig om tvillingsøsteren min, for dere som ikke skjønte det), visste jeg at det var nettopp denne utfordringen jeg så mest frem til. Å både se og vite at jeg kunne klare å stå på egne bein. At jeg var et helt eget menneske med egne verdier uavhengig av min andre halvdel. Og med disse tankene i bakhodet, visste jeg at med en rett innstilling, kunne ikke dette bli noe annet enn bra! Og det ble det. Jeg sitter faktisk bare igjen med gode minner fra denne dagen!
1. skoledag; jeg er hjemme like før avreise til Fredrikstad!
De første dagene gikk strøkent - som studiolæreren min, Leif, stadig sier. De var faktisk like fantastiske som første skoledag! Jeg kan likevel huske at en trist følelse plutselig kunne komme inn på meg, akkurat som om denne herligheten snart ville være over. Men da kommer jeg på at jeg sammenlikner tiden på folkehøyskolen med de årlige turneene med Heggen Gospel som bare varer i tolv dager (det sier faktisk en HEL del om hvor bra jeg hadde det!), og jeg kunne puste lettet ut; jeg hadde faktisk et helt skoleår foran meg! Tenk det; jeg kunne ha alle ettermiddager og kvelder med bare fryd og gammen - uten at den stikkende dårlige samvittigheten kom luskende siden jeg ikke gjorde skolearbeid eller noe annet "fornuftig" (selv om den tragisk nok fant meg i begynnelsen av året)! Dere kan virkelig ikke ane hvor stort dette var for meg.
Maiken viste frem sitt musikalske talent, til Monikas og min store glede!
Jeg begynte i klassen SSS ("Sang, Scene og Studio"), og jeg var spent på hvordan dette ville gå. Jeg har aldri følt at stemmen min har vært så veldig fin og flott (selv om jeg stolt kan se tilbake på flere sangjobber på gudstjenester eller andre arrangementer jeg har hatt rundt om i Modum - til og med i Oslo!), spesielt ikke etter opptredenen på X-factor. Ja, jeg har verken sagt eller skrevet mye om dette, men det er rett og slett fordi det bare var en stor og fæl opplevelse som i alle fall ikke hjalp videre på selvtilliten sangmessig sett. Åh, jeg var så redd for at folk på skolen gjenkjente meg fra dette - for ja, jeg ble vist på tv'en! Og selvfølgelig, til min store forferdelse, utbryter plutselig Sondre, en i klassen min, at han syntes han hadde sett meg før, men kunne ikke huske hvor; "har ikke jeg sett deg før? Fra tv'en eller noe?". Så kom det frem i lyset likevel (jeg har da ikke hjerte til å lyve!), men det ble ikke et stort oppslag av det - heldigvis.
"The Identicals" under deltakelse på X-Factor.
Det første store som hendte i klassen, var å sette opp musikalen "Grease" (etter konsert på kjøpesentrene - beklager, vi skylder den andre gruppa fortsatt en kake...). Dette ga meg så utrolig mye! Ikke bare det at jeg fikk presset meg langt utenfor komfortsonen min og utfordret meg på å gi mye av meg selv, var dette også perioden hvor jeg turte å slippe meg løs fra den "perfekte" meg. Jeg kan fortsatt huske jeg kunne plutselig brøle ut i latter midt i undervisningstimen - både med og uten andre! Tenk det - JEG! Det hadde jeg aldri klart om ikke klassen ga meg akkurat den tryggheten jeg følte jeg trengte. Dessuten følte jeg også at klassen ble mer sammensveiset i løpet av denne øvingen til musikalene. Vi hadde jo alle hver våre musikkerfaringer fra før, men på et vis, følte jeg at vi samlet oss bedre til en god gjeng under denne musikalperioden. En klasse der alle godtok hverandre for den man var, uavhengig av tidligere musikkbakgrunn.
Karoline - aka Marty - fortalte noe hysterisk morsomt, hehe.
Fv: Hanna Serine, Heidi, meg og Karoline. (Haugetuns bilde)
Fv: Hanna Serine, Heidi, meg og Karoline. (Haugetuns bilde)
Gutta spiller guttescenen, her med låten "Magiske Toner".
Fv: Martin, Sondre, Fredrik, Kris og Krish. (Haugetuns bilde)
Fv: Martin, Sondre, Fredrik, Kris og Krish. (Haugetuns bilde)
Hvordan det gikk med treningen, spør du? Vel, den ødela jeg vel helt - bokstavelig talt. Etter å ha slitt meg fullstendig ut i sponsorløpet som ga meg min første krykkeperiode uken etter, begynte jeg, så dum som jeg var, på fotballaget (hadde jo egentlig lagt opp sommeren i forveien nettopp på grunn av skadene), og det medførte jo bare til enda flere skader. Det var en fotballkamp jeg spilte omtrent fem minutter før jeg måtte av banen i smerter og tårer. Det var igjen kneet (det ikke-opererte kneet), og jeg er stygt redd for at det var da jeg delvis røk av dette korsbåndet også - men det fant jeg ikke ut før i april etter en MR-undersøkelse. Jeg var heldigvis oppegående etter bare noen få dager med krykker, og trente fortsatt (i mindre grad, vel å merke) til neste skade inntreffer. Jeg kan se tilbake på skolens akedag da jeg fikk et åpent kutt i huden på venstre kne som blødde sterkt og gjorde forferdelig vondt. Det ga meg et fint, lite arr, ny krykkeperiode, samt en frykt for å skade meg mer. Likevel må jeg igjen se tilbake på en senere skade - dagen før vi sluttet på skolen. På grunn av mitt grenseløse konkurranseinstinkt, mestret jeg å få et stort, åpent - og virkelig et så lite vakkert - kjøttsår på høyre kne. Selv hvor kjipt dette har vært, er ikke treningen over for min del! Jeg må bare lære meg til å være forsiktig og stoppe i rett tid.
Skolelaget i jentefotball (Marens bilde).
Jeg er på vei nedover! Det var vel ikke mange aketurene etter denne hvor jeg skulle skade meg.
Etter nyttår tok jeg med meg 1. sesong av serien Heroes for å kunne vise frem denne fantastisk geniale serien som er blitt en av mine store favoritter. Jeg hadde tidligere på skolen skrytt den opp i skyene, så mine nærmeste venner hadde nok både hørt om og lagd seg sine forventninger til den, hehe. Jeg fikk med meg en god venninnegjeng på seks (inkludert meg) som begynte å se. De ante ikke hva de begikk seg ut på - ikke jeg heller, for den sakens skyld - og de ble bergtatt fra episode én, til min store fornøyelse. Den første sesongen gikk fort, og vi bestemte oss for å bestille sesong 2. Sesong 2 ble til sesong 3, og sesong 3 ble til sesong 4 - den siste sesongen i serien. Her må jeg innrømme at jeg hoppet av, for jeg hadde blitt ganske lei av serien. Men jeg tok meg tid til å se den siste sesongen i ferien en stund etter, og det gikk veldig fint. Denne perioden ga meg ikke bare glede, tårer og spenning i Heroes-seriens nervepirrende hete, men jeg skaffet meg også et mye sterkere vennskap til disse fem jentene som jeg har planer om å holde livet ut.
Heroes-serien; har du ikke sett den, burde du få sett den!
Jeg må jo ikke glemme å nevne da Analin kom på besøk på skolen min. Ved hjelp av nøye planlegging og gode forberedelser, fikk vi sammen gjennomført prosjektet Folkehøyskolefellen; hun utga seg nemlig for å være meg i SSS-timen og i lunsjen, til hele skolens overraskelse - både elever og lærere! Vi lurte faktisk mange med stuntet til Analin og meg, og jeg kommer nok aldri til å glemme at jeg realiserte en av mine store barnedrømmer etter å ha sett filmen "Foreldrefellen".
Dette er meg!
Dette er Analin!
Dette er Analin!
I februar var det tid for å dra på turné med klassen. Jeg har jo turnéerfaring fra før, men dette ga likevel en helt annen opplevelse. Mine tidligere turneer har vært med et digert gospelkor (faktisk Norges største ten-sing-kor med over 100 ungdommer!), så her var ikke enkeltstemmene så farlige. SSS' turné med bare ni elever, gjorde at jeg måtte være mer skjerpet på konsertene, og det har egentlig vært en veldig god erfaring. Dessuten likte jeg å rigge til og fra konsertene! Dette fant jeg faktisk særdeles moro, og det var godt å føle seg til nytte. Dette ble en hyggelig og sosial tur hvor jeg ble bedre kjent med Heidi, en utrolig herlig og morsom jente jeg trivdes veldig godt sammen med.
Klassen gjennomfører konsert for skolen vår.
Heidi og jeg på shopping i Kristiandsands gater!
Så kom mars-måned, og spenningen rundt valget av neste års stipendiater lå i luften. Jeg hadde søkt på stillingen blant 21 andre, men det var bare fem som ville få tilbudet. Den paranoide meg følte jeg ble iakttatt av hva enn jeg gjorde, og jeg overanalyserte alt - og ingenting - noe som bare gjorde meg vondt. Omsider, etter flere utsettelser av stipendiatbestemmelsene, fikk vi endelig vite det, og jeg ble faktisk blant de 5 heldige som fikk tilbudet! Gjett om jeg ble i ekstase!! Jeg løp, hoppet og danset meg rundt på skolen for å fortelle vennene mine om denne gledelige nyheten mellom mine stadige latterbrus og gledesutbrudd. Alle som var vitne til meg denne fantastiske dagen, måtte bare le av den voldsomme begeistringen min der jeg om og om igjen fortalte at jeg hadde fått tilbudet - de filmet meg til og med, haha! Jo flere ganger jeg sa det høyt for meg selv, jo mer gikk det opp for meg at jeg hadde fått æren av å komme tilbake til skolen. Det var nesten for godt til å være sant! Det var nesten helt uvirkelig.
Etter påskeferien bega klassen seg på linjetur til USA (New York og New Orleans) sammen med pulsklassen. Dette syntes jeg var en fin tur hvor jeg opplevde mye nytt og spennende! Verken bilder eller filmer fra Times Square er jo det spor retusjert - det er faktisk akkurat slik man forestiller seg at stedet er! Vi fikk blant annet oppleve flotte musikaler, interessant sightseeing, spennende alligatortur (og ja, jeg holdt en!), mye shopping og FANTASTISK baptistisk gudstjeneste som lett ble turens høydepunkt! Og en greit merkbar jetlag som jeg slet med i flere dager senere, hehe. På turen ble jeg bedre kjent med flere jenter som jeg merket ville meg det beste. Som tok vare på meg og hjalp meg da jeg trengte det så sårt. Det er jammen meg godt å ha gode venner, dere.
Meg i Times Square!
Jeg holder en levende alligator!
Den nydelige venninnegjengen jeg var mest sammen med på USA-turen!
Fv: Heidi, Karoline, Hanna Serine, meg, Ragnhild og Malin.
Fv: Heidi, Karoline, Hanna Serine, meg, Ragnhild og Malin.
Da vi kom tilbake til skolen etter USA-turen, gikk vi inn i de siste dagene på skolen, og jeg merket jeg ofte fikk lite søvn for å kunne få mest ut av dagene (og nettene) som var igjen på skolen. Mot sluttens ende fikk vi utdelt årbøkene, og det var tid for å skrive sine hilsener til hverandre. Jeg ble kjent for å være den trege til å skrive, men det var bare fordi jeg ønsket å gi en ordentlig god og oppriktig hilsen som kom rett fra hjertet. Da jeg endelig tok meg tid til å lese hilsenene mine, begynte jeg å gråte av alle de rørende og varme ordene som hadde blitt skrevet til meg. Aldri visste jeg at mine medelever satte så stor pris på meg som de hadde skrevet. Aldri visste jeg at jeg kunne bety så mye for noen! Jeg har selv følt at humøret mitt hadde dabbet av etter nyttår, mye av grunner jeg ikke føler for å dele her (selv om du kanskje kan tenke deg det hvis du leser mellom linjene mine), så det at jeg kunne føle meg så verdsatt som jeg gjorde mens jeg leste igjennom hilsenene, betydde virkelig mer enn de noen gang kan tenke seg! Tenk at de syntes de ALLTID kunne finne meg blid og glad rundt om på skolen, at jeg var med på å spre positivitet og glede på skolen, at skolen ikke hadde vært det samme uten meg, og at jeg er fantastisk akkurat slik jeg er! Som jeg gråt og gråt - og da jeg stakk opp på rommet for å legge meg og leste igjennom dem én gang til, begynte jeg å gråte igjen. Til og med nå, flere dager senere, kan jeg merke at tårene presser seg på i øyekroken hver gang jeg leser disse gode hilsenene. Jeg har virkelig knyttet meg gode, varme og nære vennskapsbånd for resten av livet mitt i løpet av dette året som jeg skal gjøre mitt beste på å aldri miste!
NOEN AV MINE GODE VENNER FRA
HAUGETUN FOLKEHØYSKOLE!
HAUGETUN FOLKEHØYSKOLE!
Jeg har hentet noen fra Facebook, så jeg håper det går bra hvis du plutselig kjenner igjen ditt eget bilde. Hvis ikke, si ifra, og jeg fjerner det med det samme! Bildene er heller ikke i prioritert listet eller noe; jeg bare lastet opp bildene i en tilfeldig rekkefølge.
Gåtur til Østfoldhallen!
Fv: Silje, Ina, Linn, meg, Marianne og Ida - den herlige Heroes-gjengen!
Ikke bare ble de en del av den beste klassen jeg noen gang har hatt,
men også fantastiske venner jeg aldri vil glemme!
Fv: Kris, Krish, Heidi, Fredrik, Karoline, Martin, meg,
Hanna Serine og Sondre. (Kents bilde)
men også fantastiske venner jeg aldri vil glemme!
Fv: Kris, Krish, Heidi, Fredrik, Karoline, Martin, meg,
Hanna Serine og Sondre. (Kents bilde)
Koselig middag i Fredrikstad!
Fv: Guro, meg, Monika, Maiken og Karianne. (Lises bilder)
Fv: Guro, meg, Monika, Maiken og Karianne. (Lises bilder)
Herlige minner fra turné! Kris og meg. (Heidis bilde)
Samling i peisestuen! Fv: Henriette, Monika, meg og Lise. (Henriettes bilder)
Anders og meg, klare til lørdagsundervisningen hvor jeg skulle skade meg.
Fantastisk lunsj i Central Park!
Fv: Karoline, Malin og meg. (Karolines bilde)
Fv: Karoline, Malin og meg. (Karolines bilde)
Vi befinner oss på Norges største og gratise musikkfestival!
Fv: Hanna Serine, meg og Heidi. (Karolines bilde)
Fv: Hanna Serine, meg og Heidi. (Karolines bilde)
Åpen mikrofon i peisestuen!
Fv: Fredrik, Martin, Kris og meg. (Karolines bilde)
Fv: Fredrik, Martin, Kris og meg. (Karolines bilde)
Håkon og meg! En utrolig herlig stipendiat som har
hjulpet meg gjennom mine tunge dager på skolen. (Lenes bilde)
hjulpet meg gjennom mine tunge dager på skolen. (Lenes bilde)
Grilling i skolegården! Serine og meg.
Krish og meg i USA!
Første tur i Sauevika.
Fv: Sandra, Maiken, meg og Henriette. (Monikas bilde)
Fv: Sandra, Maiken, meg og Henriette. (Monikas bilde)
Like plutselig som vi hadde startet, var året over, og jeg kan se tilbake på mange gode minner som sitter trygt og godt bevart i hjertet mitt. De eneste daglige lyspunktene fra mine tre harde år på vgs, var å få en god karakter som stod til mine endeløse timer til pugging (selv om gleden bare viste seg som en følelse av tilfredsstillelse som fortalte meg at det kun var det som var å forvente siden jeg hadde forberedt meg så mye) eller å få en god treningsøkt, og det sier jo litt om mitt triste liv som elev på vgs. På folkehøyskolen merket jeg at livet var så mye mer enn pugging, lesing og trening. Jeg fant ut hvor herlig det var å ha gode venner som var glade i meg for akkurat den jeg var, hvor ubeskrivelig godt det var å bruke kveldene på noe annet enn skolearbeid, og hvor deilig det var å ta livet med ro. Det var derfor ikke mye som skulle til for å glede meg, rett og slett fordi jeg var ikke vant til å gjøre noe som ga meg ekte glede. Jeg frydet meg over den minste lille ting, noe som ble ganske kjent på skolen. På skolens idrettsgalla ble jeg derfor kåret til "Årets solstråle", og jeg smeltet helt. Denne prisen, samt de gode ordene som lå bak prisen, betydde virkelig mye for meg, og det rørte meg at mine medelever på skolen opplevde meg slik.
Jeg ble kåret til Årets solstråle på skolens idrettsgalla!
Dette året har virkelig gitt meg mer enn jeg noen gang kunne forvente meg. Jeg følte jeg gikk fra å være en svak jente med sterke sider, til en sterk jente med svake sider. Selv om fortidens grums stadig hentet meg inn igjen, viste mine flotte lærere og nydelige venner meg kjærlighet, varme og omsorg som gjorde det lettere for meg å ha troen på meg selv. Jeg husker jeg alltid hadde hørt at folkehøyskoleåret er det beste året man har, man skaffer seg venner for livet, og blir bedre kjent med seg selv, men det er først nå i ettertid jeg skjønner meningen bak ordene og hvor sant det faktisk er. Jeg tenkte meg at dette ville bli et bra år av mange forskjellige og personlige årsaker, men at det ble et så fantastisk år som det ble kunne jeg aldri ha forestilt meg!
Tusen takk for et fantastisk år, mine kjære medelever, lærere og annet personale fra skolen! Tusen takk for at dere har vært med på å skape mitt beste år for meg. Jeg er utrolig glad for at det var akkurat dere jeg ble kjent med under dette folkehøyskole-eventyret. Men herligheten er likevel ikke helt over for min del enda; selv om jeg trår av som elev fra rom 236, begynner jeg et nytt kapittel som stipendiat til høsten - og jeg det gleder jeg meg veldig til!
- Bella.
"In the end, it's not going to matter how many breaths you took, but how many moments took your breath away."
Du oppsummerer året bra. Du skal ta med deg vidare at mange på skulen spes meg står deg veldig nærme. Eg kommer alltid til å vere der for deg! :) <3
SvarSlett