Tilbakeblikk på 20 fantastiske år i Norge!
Hurra for dagen! Datoen er 19. februar, og det er en stor og betydningsfull dag her hjemme. Som du kanskje vet, er jeg adoptert fra Filippinene da jeg var ni måneder gammel, og i dag er det hele 20 år siden tvillingsøsteren min, Analin, og jeg kom til Norge for første gang!
Jøje meg, som tiden har gått. Tenk at jeg allerede har lagt 20 flotte og minnerike år bak meg som jeg kan se tilbake på med glede og takknemlighet. Da jeg gikk tur med pappa i går fortalte han at han husket hvordan værforholdene var da han og jeg kjørte opp bakken og hjem for nøyaktig 20 år siden; i motsetning til i dag med masse snø, var det visstnok helt bart. Jeg hadde også grått og skreket hele veien hjem med en liten pause da vi ble stoppet under kontroll. Tenk at han husket det! Bare det viser hvor viktig denne dagen er for oss.
Deretter spurte pappa om mitt tidligste minne, og jeg må skamfullt innrømme at det ikke var særlig tidlig. Jeg kunne huske at jeg for noen år siden husket noen spesielle øyeblikk ganske tidlig, men jeg syntes ikke det var godt nok. Derfor tenkte jeg at jeg skulle prøve å friske opp igjen minnene igjennom livet mitt! Og jeg inviterer deg med på denne reisen 20 år tilbake i tid. (merk: jeg kom faktisk på flere tidligere minner da jeg begynte å skrive, hehe!)
19. februar 1993:
Denne dagen var både en tøff og utfordrende dag, og jeg beundrer virkelig mine foreldres styrke som holdt ut til tross for alle problemene som fulgte med. For å gjøre en lang historie kort, måtte både Analin og jeg rett på sykehus da flyet landet. Det gikk noe bedre med meg enn med Analin, så jeg dro hjem med pappa, mens mamma og Analin fortsatte marerittet på sykehuset. Heldigvis ble Analin bedre etter noen dager, og snart kunne vi alle være hjemme og begynne på et nytt familieliv sammen; to fullstendig ulike livsstiler fra hver sin side av jordkloden, skulle nå bli ett.
Barnehage-stadiet:
Her husker jeg dessverre ikke mye. Ett minne kan jeg likevel fortelle om, og selv om det ikke er noe stort, er det jo moro at jeg kan huske det! I gården var det et klatretre, og det var en gang Alexander og jeg kappløp bort til treet. Vi kom ganske likt frem, men han skubbet meg vekk slik at han fikk klatre opp i treet. Det medførte til at jeg ble sur og lei meg, og jeg gikk gråtende vekk derifra - og rett til ei barnehagetante, hehe.
I slutten av barnehageårene begynte jeg å danse ballett, og det var her jeg også ble kjent med Gyda for første gang; den beste venninnen jeg hadde i mine tidligste barndomsår. Jeg husker vi danset til en sang av Peer Gynt og at vi bar rundt på et lommetørkle (kanskje jeg bare husker det fra opptak, hehe..). Eller var det en sang av Beethoven? Nei, minnene er svakere på denne tiden, merker jeg, hehe.
Barneskolen:
Her hadde jeg en veldig aktiv fritid. Jeg fortsatte videre med ballett og begynte i tillegg med skøyteløp og fotball, men jeg fant tidlig ut at det var fotballen som var viktigst. Dette ble min store lidenskap, og jeg skjønte jeg kunne nå langt hvis jeg bare fortsatte. I 7. klasse ble Analin og jeg spurt om vi kunne være med og spille en fotballkamp med jentelaget som var ett år eldre enn oss, noe vi selvfølgelig sa ja til. Selv om vi virkelig gledet oss, var vi veldig nervøse; vi skulle spille både med og mot noen som gikk på selve ungdomsskolen, og vi kjente omtrent ikke lagkameratene våre! Men tross nervøsiteten gikk kampen kjempebra, og vi ble spurt om vi ville fortsette med å være en del av laget etter kampens spill. Og slik ble det til, og dette må ha vært det beste som har skjedd meg med tanke på livet mitt som en fotballspiller!
Ellers husker jeg også at jeg var ganske kreativ på denne tiden - kan det ha noe med at jeg er venstrehendt? hehe. Jeg skrev iallfall både sanger og dikt i fleng, og jeg kan blant annet finne "Solen"-diktet jeg sendte inn til lokalavisen som satte det på trykk. Jeg lagde også en del sanger (Panter, Nøttespissen, Regnet...) som jeg også kan med glede og stolthet se tilbake til.
På skolen gikk det også veldig fint. Jeg husker mamma alltid ba Analin og meg om å lese igjennom norskleksen tre ganger høyt for hverandre. Selv om det ergret meg at vi måtte det - det tok jo så grusomt lang tid, hehe - er jeg veldig glad hun fikk oss til å gjøre det. Jeg har aldri hatt noe problemer med å høytlese for klassen i de senere årene. Friminuttene ble brukt til å spille fotball eller en-spretten sammen med klassekamerater (kan huske jeg ofte kom i finalen mot Kristian), danse sammen med Gyda, eller leke sisten sammen med Ingrid Helene og Analin. Her tok jeg livet som det falt seg; balansen mellom skole og fritid har nok aldri vært bedre enn her for min del..
Ungdomsskolen:
Fotballspillingen fortsatte, og jeg må nesten si jeg hadde mine glansdager på denne tiden. Samtidig som jeg spilte med årskullet mitt, ble jeg også værende med årsklassen over hvor jeg trivdes best. For et lag vi var, både med tanke på lagånd og spilleferdigheter! I tillegg ble jeg etter hvert fanget opp av kretsen, og jeg ble med på en fotballkamp mot Telemark hvor mitt eget lag, altså Buskerud Kretslag, bestod av lagkamerater som jeg ikke kjente til i det hele tatt (bortsett fra Analin). Til tross for dette, presterte jeg faktisk å score lagets eneste to mål! Jeg kan fortsatt huske da kretstreneren spurte om jeg ville spille for kretslaget som var 1-2 år eldre enn meg, og etter å ha forsikret meg om at Analin ble med, var dette et tilbud jeg selvfølgelig ikke kunne si nei til. Etter hvert ble jeg også hentet inn til Hønefoss Bylag, og fotball opptok mer og mer av livet mitt. Åh, som jeg elsket det!
På ungdomsskolen begynte jeg også i Heggen Gospel, det lokale ungdomskoret, og jeg lurer på hvor trist livet mitt hadde blitt hadde jeg ikke begynt her. Jeg kan fortsatt huske den aller første øvelsen; hvordan jeg kviet meg for å dra, men likevel ble med siden Analin skulle. Siden den gang ble jeg vel med på hver eneste øvelse hvor jeg hadde mulighet. Det var også her jeg viste frem sangstemmen min for første gang foran publikum; ikke som en del av et kor, men for seg selv og sammen med Analin. Analin og jeg fremførte duetten "Breakin' Free" (High School Musical) og gjett om responsen var både gledelig og stor! Vi ble tilbudt om å være solister på sanger videre i Heggen Gospel, og vi fikk også legge til duetter på repertoaret vi skulle ha med på Tysklandsturneene. Den mest kjente og vellykkede duetten vi hadde på denne tiden, ble "In The Light". Denne tiden på ungdomsskolen var ikke bare en opptur for "fotballkarrieren" min, men også sangmessig sett.
På skolen gikk det også veldig bra. Analin og jeg splittet oss for første gang og gikk i hver våre klasser, og det var her selvutviklingen startet for fullt. Jeg kan også huske at min aller første karakter var 6, og mamma belønnet Analin og meg med Playstation og dansematte pga våre gode karakterer! Karakterene holdt seg oppe, og jeg tilbrakte en del tid på skolearbeid da jeg ikke spilte fotball eller sang. Jeg husker jeg også var spent på hvordan jeg ville takle fremmedspråket fransk. Til min store overraskelse fant jeg fransk lett å lære; det var som om språket la seg naturlig for meg, og jeg gikk av med toppkarakterer i faget uten stress! I 9. klasse stemte klassen på meg som tillitselev, noe jeg fant veldig rørende, og jeg gjorde alt jeg kunne - og egentlig mer enn jeg ville - for klassen og dens læringsmiljø.
Videregående skole:
Vel, det var her skademarerittet begynte, og det satte en enorm stopper for fotballspillingen. Jeg røk korsbåndet mitt i venstre kne, og opererte første skoledag i 1. klasse. Dette føltes spesielt ugunstig siden jeg skulle begynne på idrettslinjen - på toppidrett fotball! - og jeg kunne derfor ikke være med på klassens første utflukt og bli-kjent-tur. Men jeg gjorde mitt beste - på uerfarent vis - å trene opp beina mine etter operasjon, og etter mas fra fotballæreren ble jeg med på en fotballøkt altfor tidlig i forhold til hva fysioterapeuten min hadde anbefalt. Det førte til at jeg slo opp igjen skaden og måtte fortsette med enda mer opptrening. I 2. klasse gikk jeg fra toppidrett (fotball) til breddeidrett (mer allsidig trening, og vi er innom flere idrettsgrener); lærerne trodde jeg hadde større sjanse for å høyne karakteren i dette faget, samt at det ikke var like skaderisikofylt for meg. Det må ha vært ett av de beste valgene jeg gjorde på denne skolen. Jeg trivdes virkelig godt i breddeidrettstimene, og jeg gikk faktisk også opp én karakter i forhold til fotballinjen.
Fotballspillingen ble derfor mindre og mindre ettersom skadene ble flere og flere. Jeg kan fortsatt huske hvor fælt det var og hvordan jeg alltid måtte "psyke" meg opp for å stikke inn på idrettskontoret for å fortelle lærerne at jeg var skadet så jeg ikke kunne delta på gymøkten - nok en gang. Hvor skamfull og sårbar jeg følte meg. Derimot fikk jeg brukt en masse tid på treningssenteret ELIXIA, og her tilbrakte jeg mye tid mens resten av klassen trente. Her fikk jeg trent mye skadeforebyggende og ellers styrke for resten av kroppen, og det var faktisk en gang noen spurte om Analin og jeg var body-buildere, haha! Til tross for all styrketreningen jeg la bak meg på ELIXIA - og tro meg; det var mye! - så det ikke ut til at beina skulle bli sterke nok til å tåle fotball. Jeg spilte mindre fotball på denne tiden, men jeg ville ikke stoppe helt opp! Fotball var fortsatt en stor del av livet mitt - selv om livet mitt ikke ville være en stor del av fotballen.
Derimot hadde jeg virkelig store opptursdager med tanke på sangprestasjonen min. Analin og jeg ble ofte kontaktet for å synge her og der; på gudstjenester for det meste, men jeg kan også huske jubileumsfest med den lokale idrettsklubben her og en messe i Oslo. Vi fikk også prøve å spille inn i et studio, og produktene vi sang inn her, ble spilt av på det lokale radioprogrammet her hjemme. Det var en utrolig moro opplevelse. Ellers gikk jeg jo fortsatt i Heggen Gospel, og i tillegg til å skape glede via sang, ble jeg også mye bedre kjent med Gud, noe jeg er utrolig glad for.
Når jeg tenker tilbake på videregående, er det likevel ett ord som blåser seg opp mye større enn alt annet: Skolearbeid. I forhold til ungdomsskolen gjorde jeg nesten ingenting da sammenliknet med videregående. Jeg hadde omtrent ikke et liv utenom skolen, så ille var det. Men det vil jeg ikke gå nærmere inn på. Jeg kan fortelle at karakterene var gode, men om de var verdt alt arbeidet er et helt annet spørsmål.
Folkehøyskolen:
Dette vil jeg si var et nytt kapittel i livet mitt, og det forandret både meg og livet mitt totalt - i absolutt positiv retning. Her skiltes Analin og jeg våre veier fullstendig, og jeg fikk smake på hvordan livet var uten å ha min andre halvdel hos meg. Jeg fikk kjenne på følelsen over hvordan det var å måtte stole fullt og helt på meg selv. I tillegg var jeg heller ikke så vant til å være sammen med andre mennesker; jeg hadde jo viet mesteparten av livet mitt til skolebøkene. Selv hvor skummelt det var å måtte menge meg med andre mennesker hver dag, visste jeg at det var nettopp denne utfordringen jeg trengte for å bygge meg selv videre som menneske.
I begynnelsen trente jeg mye, men det ble betydelig redusert ettersom tiden gikk. Jeg fant nemlig ut at jeg ikke trengte å trene mer fysisk; det var den sosiale treningen som ble den viktigste treningen for meg. Dessuten prøvde jeg å spille fotball på skolen, men jeg skadet meg bare jeg omtrent satte min fot på banen. Jeg fant derfor ut at det var på tide å legge opp fotballen for alltid, til tross for hvor hardt det var for meg. Selv hvor mange gleder denne sporten hadde gitt meg, visste jeg det at var det beste valget jeg kunne gjøre for min egen skyld.
Dermed døde fotballfronten altså helt ut, men jeg gjorde derimot store fremskritt på sangfronten. Tidligere hadde jeg jo bare trodd at jeg hadde en flott stemme da jeg sang sammen med Analin, men så viste det seg at jeg fikk mange hyggelige tilbakemeldinger for akkurat min stemme. At den var særegen med sin spesielle vibrato som var unik. Selvtilliten innenfor sang nådde over alle høyder; selv om det høres merkelig ut, var jeg omtrent sikker på at stemmen min ikke var noe til tess hadde den ikke Analins stemme ved siden av. Dette ble en stor opptur for meg.
Det viste seg at jeg trivdes så godt på folkehøyskolen at jeg søkte om å være der et år til - denne gangen som en stipendiat - og det er altså her jeg befinner meg nå (det var jo selvfølgelig ikke bare derfor jeg søkte et år til). I løpet av tiden jeg har lagt bak meg på folkehøyskolen har jeg utviklet meg så mye at det er helt utrolig. Jeg har møtt mange gleder jeg ikke visste livet kunne gi meg, venner som er glade i akkurat meg og for den personen jeg er, og jeg har funnet ut hva som virkelig kan regnes som verdier i livet. Ikke i karakterer og prestasjoner, men å ha det bra selv. Så klart har jeg truffet på noen utfordringer gjennom livets gang, men selv hvor vanskelig de er akkurat i øyeblikket, vet jeg at de også er med på å utvikle meg til et sterkere menneske.
Når jeg nå tenker tilbake på livet mitt, syns jeg at jeg kan nikke tilfreds med hva jeg har opplevd og erfart. Jeg syns virkelig jeg kan være stolt av både hva jeg har gjort og av meg selv - rett og slett. Selv om jeg er spent og nervøs for hva fremtiden vil bringe, vet jeg at jeg har bygd meg et stort nettverk av gode venner rundt meg! Jeg står ikke alene. Og med den tanken i ryggen, vet jeg at jeg kan komme meg igjennom hva som helst! Jeg er blitt et sterkere menneske. Jeg er blitt mer moden. Jeg vet jeg kan takle livet med alle dens gode og dårlige sider - fordi jeg er blitt mer klar over hvem jeg er og hva jeg står for.
- Bella.
Jøje meg, som tiden har gått. Tenk at jeg allerede har lagt 20 flotte og minnerike år bak meg som jeg kan se tilbake på med glede og takknemlighet. Da jeg gikk tur med pappa i går fortalte han at han husket hvordan værforholdene var da han og jeg kjørte opp bakken og hjem for nøyaktig 20 år siden; i motsetning til i dag med masse snø, var det visstnok helt bart. Jeg hadde også grått og skreket hele veien hjem med en liten pause da vi ble stoppet under kontroll. Tenk at han husket det! Bare det viser hvor viktig denne dagen er for oss.
Deretter spurte pappa om mitt tidligste minne, og jeg må skamfullt innrømme at det ikke var særlig tidlig. Jeg kunne huske at jeg for noen år siden husket noen spesielle øyeblikk ganske tidlig, men jeg syntes ikke det var godt nok. Derfor tenkte jeg at jeg skulle prøve å friske opp igjen minnene igjennom livet mitt! Og jeg inviterer deg med på denne reisen 20 år tilbake i tid. (merk: jeg kom faktisk på flere tidligere minner da jeg begynte å skrive, hehe!)
19. februar 1993:
Denne dagen var både en tøff og utfordrende dag, og jeg beundrer virkelig mine foreldres styrke som holdt ut til tross for alle problemene som fulgte med. For å gjøre en lang historie kort, måtte både Analin og jeg rett på sykehus da flyet landet. Det gikk noe bedre med meg enn med Analin, så jeg dro hjem med pappa, mens mamma og Analin fortsatte marerittet på sykehuset. Heldigvis ble Analin bedre etter noen dager, og snart kunne vi alle være hjemme og begynne på et nytt familieliv sammen; to fullstendig ulike livsstiler fra hver sin side av jordkloden, skulle nå bli ett.
Barnehage-stadiet:
Her husker jeg dessverre ikke mye. Ett minne kan jeg likevel fortelle om, og selv om det ikke er noe stort, er det jo moro at jeg kan huske det! I gården var det et klatretre, og det var en gang Alexander og jeg kappløp bort til treet. Vi kom ganske likt frem, men han skubbet meg vekk slik at han fikk klatre opp i treet. Det medførte til at jeg ble sur og lei meg, og jeg gikk gråtende vekk derifra - og rett til ei barnehagetante, hehe.
I slutten av barnehageårene begynte jeg å danse ballett, og det var her jeg også ble kjent med Gyda for første gang; den beste venninnen jeg hadde i mine tidligste barndomsår. Jeg husker vi danset til en sang av Peer Gynt og at vi bar rundt på et lommetørkle (kanskje jeg bare husker det fra opptak, hehe..). Eller var det en sang av Beethoven? Nei, minnene er svakere på denne tiden, merker jeg, hehe.
Ballettdanserinner i stuen!
Fv: Meg og Analin.
Barneskolen:
Her hadde jeg en veldig aktiv fritid. Jeg fortsatte videre med ballett og begynte i tillegg med skøyteløp og fotball, men jeg fant tidlig ut at det var fotballen som var viktigst. Dette ble min store lidenskap, og jeg skjønte jeg kunne nå langt hvis jeg bare fortsatte. I 7. klasse ble Analin og jeg spurt om vi kunne være med og spille en fotballkamp med jentelaget som var ett år eldre enn oss, noe vi selvfølgelig sa ja til. Selv om vi virkelig gledet oss, var vi veldig nervøse; vi skulle spille både med og mot noen som gikk på selve ungdomsskolen, og vi kjente omtrent ikke lagkameratene våre! Men tross nervøsiteten gikk kampen kjempebra, og vi ble spurt om vi ville fortsette med å være en del av laget etter kampens spill. Og slik ble det til, og dette må ha vært det beste som har skjedd meg med tanke på livet mitt som en fotballspiller!
Under en skøytekarusell i mine tidligere år.
En velfornøyd Bella etter å ha spilt fotballcup!
Ellers husker jeg også at jeg var ganske kreativ på denne tiden - kan det ha noe med at jeg er venstrehendt? hehe. Jeg skrev iallfall både sanger og dikt i fleng, og jeg kan blant annet finne "Solen"-diktet jeg sendte inn til lokalavisen som satte det på trykk. Jeg lagde også en del sanger (Panter, Nøttespissen, Regnet...) som jeg også kan med glede og stolthet se tilbake til.
Solen:
Solen danser, solen er glad
Det ser ut som solen har det virkelig bra!
Den svever opp ved morgenen gry
Og elsker å leke i vilden sky!
Ungdomsskolen:
Fotballspillingen fortsatte, og jeg må nesten si jeg hadde mine glansdager på denne tiden. Samtidig som jeg spilte med årskullet mitt, ble jeg også værende med årsklassen over hvor jeg trivdes best. For et lag vi var, både med tanke på lagånd og spilleferdigheter! I tillegg ble jeg etter hvert fanget opp av kretsen, og jeg ble med på en fotballkamp mot Telemark hvor mitt eget lag, altså Buskerud Kretslag, bestod av lagkamerater som jeg ikke kjente til i det hele tatt (bortsett fra Analin). Til tross for dette, presterte jeg faktisk å score lagets eneste to mål! Jeg kan fortsatt huske da kretstreneren spurte om jeg ville spille for kretslaget som var 1-2 år eldre enn meg, og etter å ha forsikret meg om at Analin ble med, var dette et tilbud jeg selvfølgelig ikke kunne si nei til. Etter hvert ble jeg også hentet inn til Hønefoss Bylag, og fotball opptok mer og mer av livet mitt. Åh, som jeg elsket det!
Drømmelaget! Dette var gylne fotballtider, det.
På ungdomsskolen begynte jeg også i Heggen Gospel, det lokale ungdomskoret, og jeg lurer på hvor trist livet mitt hadde blitt hadde jeg ikke begynt her. Jeg kan fortsatt huske den aller første øvelsen; hvordan jeg kviet meg for å dra, men likevel ble med siden Analin skulle. Siden den gang ble jeg vel med på hver eneste øvelse hvor jeg hadde mulighet. Det var også her jeg viste frem sangstemmen min for første gang foran publikum; ikke som en del av et kor, men for seg selv og sammen med Analin. Analin og jeg fremførte duetten "Breakin' Free" (High School Musical) og gjett om responsen var både gledelig og stor! Vi ble tilbudt om å være solister på sanger videre i Heggen Gospel, og vi fikk også legge til duetter på repertoaret vi skulle ha med på Tysklandsturneene. Den mest kjente og vellykkede duetten vi hadde på denne tiden, ble "In The Light". Denne tiden på ungdomsskolen var ikke bare en opptur for "fotballkarrieren" min, men også sangmessig sett.
Solist på "Brighter Day"! Fv: Analin, meg, Gyda og Julie.
Videregående skole:
Vel, det var her skademarerittet begynte, og det satte en enorm stopper for fotballspillingen. Jeg røk korsbåndet mitt i venstre kne, og opererte første skoledag i 1. klasse. Dette føltes spesielt ugunstig siden jeg skulle begynne på idrettslinjen - på toppidrett fotball! - og jeg kunne derfor ikke være med på klassens første utflukt og bli-kjent-tur. Men jeg gjorde mitt beste - på uerfarent vis - å trene opp beina mine etter operasjon, og etter mas fra fotballæreren ble jeg med på en fotballøkt altfor tidlig i forhold til hva fysioterapeuten min hadde anbefalt. Det førte til at jeg slo opp igjen skaden og måtte fortsette med enda mer opptrening. I 2. klasse gikk jeg fra toppidrett (fotball) til breddeidrett (mer allsidig trening, og vi er innom flere idrettsgrener); lærerne trodde jeg hadde større sjanse for å høyne karakteren i dette faget, samt at det ikke var like skaderisikofylt for meg. Det må ha vært ett av de beste valgene jeg gjorde på denne skolen. Jeg trivdes virkelig godt i breddeidrettstimene, og jeg gikk faktisk også opp én karakter i forhold til fotballinjen.
Push-up-konkurranse på treningsleir i Portugal
med idrettslinjen! Jeg har på meg hvit knestøtte.
Fotballspillingen ble derfor mindre og mindre ettersom skadene ble flere og flere. Jeg kan fortsatt huske hvor fælt det var og hvordan jeg alltid måtte "psyke" meg opp for å stikke inn på idrettskontoret for å fortelle lærerne at jeg var skadet så jeg ikke kunne delta på gymøkten - nok en gang. Hvor skamfull og sårbar jeg følte meg. Derimot fikk jeg brukt en masse tid på treningssenteret ELIXIA, og her tilbrakte jeg mye tid mens resten av klassen trente. Her fikk jeg trent mye skadeforebyggende og ellers styrke for resten av kroppen, og det var faktisk en gang noen spurte om Analin og jeg var body-buildere, haha! Til tross for all styrketreningen jeg la bak meg på ELIXIA - og tro meg; det var mye! - så det ikke ut til at beina skulle bli sterke nok til å tåle fotball. Jeg spilte mindre fotball på denne tiden, men jeg ville ikke stoppe helt opp! Fotball var fortsatt en stor del av livet mitt - selv om livet mitt ikke ville være en stor del av fotballen.
Derimot hadde jeg virkelig store opptursdager med tanke på sangprestasjonen min. Analin og jeg ble ofte kontaktet for å synge her og der; på gudstjenester for det meste, men jeg kan også huske jubileumsfest med den lokale idrettsklubben her og en messe i Oslo. Vi fikk også prøve å spille inn i et studio, og produktene vi sang inn her, ble spilt av på det lokale radioprogrammet her hjemme. Det var en utrolig moro opplevelse. Ellers gikk jeg jo fortsatt i Heggen Gospel, og i tillegg til å skape glede via sang, ble jeg også mye bedre kjent med Gud, noe jeg er utrolig glad for.
Analin og jeg synger "Breakeven" på
hovedkonserten i Tyskland! Fv: Analin og meg.
Når jeg tenker tilbake på videregående, er det likevel ett ord som blåser seg opp mye større enn alt annet: Skolearbeid. I forhold til ungdomsskolen gjorde jeg nesten ingenting da sammenliknet med videregående. Jeg hadde omtrent ikke et liv utenom skolen, så ille var det. Men det vil jeg ikke gå nærmere inn på. Jeg kan fortelle at karakterene var gode, men om de var verdt alt arbeidet er et helt annet spørsmål.
Folkehøyskolen:
Dette vil jeg si var et nytt kapittel i livet mitt, og det forandret både meg og livet mitt totalt - i absolutt positiv retning. Her skiltes Analin og jeg våre veier fullstendig, og jeg fikk smake på hvordan livet var uten å ha min andre halvdel hos meg. Jeg fikk kjenne på følelsen over hvordan det var å måtte stole fullt og helt på meg selv. I tillegg var jeg heller ikke så vant til å være sammen med andre mennesker; jeg hadde jo viet mesteparten av livet mitt til skolebøkene. Selv hvor skummelt det var å måtte menge meg med andre mennesker hver dag, visste jeg at det var nettopp denne utfordringen jeg trengte for å bygge meg selv videre som menneske.
Første skoletur til Sauevika!
Tidlig på mitt første år på folkehøyskolen; på tur i Gamlebyen!
I begynnelsen trente jeg mye, men det ble betydelig redusert ettersom tiden gikk. Jeg fant nemlig ut at jeg ikke trengte å trene mer fysisk; det var den sosiale treningen som ble den viktigste treningen for meg. Dessuten prøvde jeg å spille fotball på skolen, men jeg skadet meg bare jeg omtrent satte min fot på banen. Jeg fant derfor ut at det var på tide å legge opp fotballen for alltid, til tross for hvor hardt det var for meg. Selv hvor mange gleder denne sporten hadde gitt meg, visste jeg det at var det beste valget jeg kunne gjøre for min egen skyld.
Klar for treing; jeg skal løpe sponsorløpet på skolen!
Dermed døde fotballfronten altså helt ut, men jeg gjorde derimot store fremskritt på sangfronten. Tidligere hadde jeg jo bare trodd at jeg hadde en flott stemme da jeg sang sammen med Analin, men så viste det seg at jeg fikk mange hyggelige tilbakemeldinger for akkurat min stemme. At den var særegen med sin spesielle vibrato som var unik. Selvtilliten innenfor sang nådde over alle høyder; selv om det høres merkelig ut, var jeg omtrent sikker på at stemmen min ikke var noe til tess hadde den ikke Analins stemme ved siden av. Dette ble en stor opptur for meg.
Synger inn i studioet på skolen!
Det viste seg at jeg trivdes så godt på folkehøyskolen at jeg søkte om å være der et år til - denne gangen som en stipendiat - og det er altså her jeg befinner meg nå (det var jo selvfølgelig ikke bare derfor jeg søkte et år til). I løpet av tiden jeg har lagt bak meg på folkehøyskolen har jeg utviklet meg så mye at det er helt utrolig. Jeg har møtt mange gleder jeg ikke visste livet kunne gi meg, venner som er glade i akkurat meg og for den personen jeg er, og jeg har funnet ut hva som virkelig kan regnes som verdier i livet. Ikke i karakterer og prestasjoner, men å ha det bra selv. Så klart har jeg truffet på noen utfordringer gjennom livets gang, men selv hvor vanskelig de er akkurat i øyeblikket, vet jeg at de også er med på å utvikle meg til et sterkere menneske.
Mine flotte venner dette skoleåret!
Kos på musikkrommet.
Noen av de gode vennene jeg fikk på folkehøyskolen i fjor.
Mine nydelige venner hjemme; her på overraskelsesselskapet
som min flotte tvilling lagde - BARE FOR MEG!
Friends-maraton! Gode tider.
Dagens øyeblikksbilde; 19.02.2013!
- Bella.
Du er så fantastisk du Anabel :)
SvarSlettKlem fra Martine Sørlie <3
Aww, Martine! Du er god, du:)
SvarSlettGod klem tilbake<3